For å skape et mer bærekraftig samfunn, i dag og i fremtiden, ble regelverket for produsentansvar for elektriske og elektroniske produkter innført i 2005. All gjenvinning har som formål å minske negative miljø- og helseeffekter som oppstår når nye produkter produseres og når gamle produkter blir til avfall.
Produsentansvaret bygger på grunnprinsippet «Polluter Pays Principle» (PPP), som innebærer at den som forurenser skal betale for de miljøskader som oppstår i forbindelse med virksomheten. Gjennom produsentansvaret etterstrebes et kretsløpstilpasset samfunn der uttjente produkter ikke betraktes som avfall, men som en ny form for ressurs.
Elektronikk og batterier inneholder ofte farlige stoffer og kjemikalier med risiko for spredning til både mennesker og miljø, dersom de ikke samles inn og behandles på riktig måte. Dessuten inneholder elektronikkprodukter flere ulike materialer som er svært ressurskrevende å produsere. Dette skaper utslipp i naturen med negative miljøeffekter som følge.
Miljø
Elektronikk består av en kompleks sammensetning av ulike materialer som ulike typer plast, metall, gummi, tre, keramikk og glass. Avanserte produkter som f.eks. smarttelefoner, kan inneholde rundt 60 grunnstoffer som er blandet i ulike kombinasjoner for at produktet skal få spesielle egenskaper.
Å utvinne og fremstille de materialene som brukes i elektronikk og batterier, krever ofte omfattende inngrep i naturen og forårsaker store utslipp og negative miljøpåvirkninger. Det brukes store mengder vann, olje, energi og diverse metaller. Prosessene medfører utslipp av drivhusgasser, svovel- og nitrogenoksider og annen miljø- og helseskadelig forurensning både lokalt og globalt. Energien som brukes kommer oftest fra fossile brennstoff, og siden giftige restprodukter dannes ved gruvedrift. Å produsere en ny pc krever for eksempel 240 kilo fossilt brennstoff, 22 kilo kjemikaler og 1 500 kilo vann.
Den beste måten å minske belastningen av miljø og naturressurser, er å bruke produktene dine over lengre tid. Når du gjør dette, unngår vi å bruke nye naturressurser for å skape et nytt produkt. Når du for eksempel bruker din gamle PC 3 år lenger, sparer du 109 kilo karbondioksid. Dersom du ikke vil beholde den gamle elektronikken din, bør du først prøve og selge den eller gi den bort, om den fortsatt fungerer.
Når elektronikken er blitt så gammel at den ikke kan brukes lenger, skal du overlate den til gjenvinning. Når elektronikken gjenvinnes, tar man vare på de materialene som allerede finnes i produktet, i stedet for å produsere nye. På den måten behøver vi ikke utvinne ny olje for å produsere plast, eller grave nye gruver for å få tak i nye metaller.
Sosiale spørsmål
Produksjonen av elektronikk og batterier samt utvinningen av råvarer skjer ofte i land med manglende miljøvern, dårlige arbeidsforhold og manglende respekt for menneskerettigheter.
En del av metallene som brukes i moderne elektronikk, utvinnes av mineraler. Nedbrytningen av disse mineralene bidrar til å finansiere væpnede konflikter, overgrep og tvangsflytting av mennesker. Disse mineralene har etter hvert fått betegnelsen konfliktmineraler, og omfatter f.eks. tinn og gull. Metallene er nødvendige elementer i dagens elektronikk, slik som smarttelefoner.
Uttjent elektronikk som ikke gjenvinnes på riktig måte, utgjør et stort sosialt problem i verden. Et av verdens største deponier for elektroniske produkter heter Agbogbloshie og ligger i Ghanas hovedstad Accra. Ghana importerer ca. 215 000 tonn brukt elektronikk hvert år, hvilket resulterer i 129 000 tonn elektronisk avfall. På Agbogbloshie utføres uformell gjenvinning, hvilket innebærer at gjenvinningen skjer med primitive metoder med bruk av lite eller ikke noe verneutstyr eller teknologiske hjelpemiddel.
Når de verdifulle metallene som finnes i elektronikken utvinnes, blir arbeiderne direkte utsatt for de skadelige stoffene. Mange som arbeider med det elektroniske avfallet på Agbogbloshie, er barn. Også menneskene som bor i området rundt deponiet, er utsatte. De farlige stoffene tas opp i jord, luft og vann, hvilket gjør at de til slutt tas opp i landbruksprodukter og andre dagligvarer. Resultatet av eksponeringen er alvorlige helseproblemer som f.eks. forandringer i skjoldbruskkjertelens funksjoner, som blant annet regulerer stoffskiftet. Det gir opphav til skader på nervesystemet, temperament- og personlighetsforandringer og forårsaker forverret lungefunksjon.
Sirkulær økonomi
I dag lever vi i en såkalt lineær økonomi. Produkter produseres, selges i butikken og kastes bort eller forbrennes når de er ferdigbrukte. Det følger det lineære prinsippet: Produksjon – Bruk – Avfall. Den lineære økonomien karakteriseres av at den økonomiske flyten har en tydelig begynnelse og en tydelig slutt. Siden jorden har begrensede ressurser, er dette et system som ikke kommer til å fungere i all evighet.
Til forskjell fra den lineære økonomien inspireres den sirkulære økonomien av naturens eget kretsløp. Sirkulær økonomi har som formål at kapitalen i økonomien skal gjenoppbygges i stedet for å bli til avfall. I en sirkulær økonomi designes produktene for å kunne gjenbrukes i et teknisk og/eller biologisk kretsløp. Dette betyr at de delene av et produkt som ikke kan komposteres eller føres inn i det biologiske kretsløpet på en annen måte, skal gjenvinnes og føres inn i det tekniske kretsløpet. Elektronikk blir for eksempel i første rekke ført tilbake til det tekniske kretsløpet når metaller og plasttyper smeltes om til nye produkter og komponenter.
Sentralt i den sirkulære økonomien er å snu på perspektivene «konsumenter» og «produkter». I den sirkulære økonomien bør konsumenter snarere betraktes som brukere, og produkter som funksjoner. Som regel har mennesker ikke noe behov for å eie et produkt, for man er egentlig ute etter effekten. For eksempel brukes en boremaskin mellom 6 og 13 minutter i løpet av sin levetid, hvilket gjør det mer økonomisk og miljøvennlig å leie den ved behov, og alle som kjører bil mindre enn 1 000 – 1 500 mil i året, sparer både penger og miljø på å bli med i en bilpool i stedet for å eie en egen bil.
Denne nye måten å tenke på, åpner nye muligheter for å spare både penger og miljø for både industri og privatpersoner. For eksempel selger ikke Rolls Royce sine motorer til flyindustrien lenger, men leier dem ut i tråd med konseptet «Power by the hour», Ragn-Sells utvinner fosfor fra slam, Philips selger lys i stedet for lyspærer i sitt «pay-per-lux»-konsept, og hos Nissan kan man lease batterier til elbilen.